Fem veldig viktige år . . .

Våren 1988 dro vi til Arendal korps – som er hjemkorpset til kona mi: Magna. Der skulle det være med på feiring av korpset 100-årsjubileum og Kommandør Einar Madsen var hovedtaler. Høsten 1984 hadde vi sluttet som offiserer fordi jeg ønsket å ta en utdanning, og da vi var i Arendal nærmet jeg meg slutten på sosionom-utdanningen ved høgskolen i Stavanger.

Hvordan ble det Jeløy?

Da kommandør Madsen så oss under jubileet, kom han rett bort til oss og spurte om vi var klare for å komme tilbake som offiserer. Vi var for så vidt allerede tilbake i tjeneste, ettersom vi hadde ansvaret for Jørpeland korps ved siden av studiene, og nølte med å si et ubetinget «ja» pga helsemessige utfordringer i familien.

Da Madsen kort tid etter ble informert om at Peter Baronowski skulle slutte som bibellærer på Jeløy, ble jeg tilbudt den stillingen, som også innebar ansvar for kortkursvirksomheten. Alle vi fem i familien syntes at det var en spennende utfordring, og på mange måter blir familien en del av miljøet på en folkehøyskole. Alle fem gled rett inn «folkehøyskolelivet», og i 1989 fikk Magna stillingen som skolesekretær.

Jeg elsker mennesker, og unge på terskelen til voksenlivet har en stor plass i hjertet mitt. Det å bekrefte dem i en sårbar fase, er så utrolig viktig, og når vi i tillegg får anledning til å vise dem veien til Jesus og føre dem nær ham, er folkehøyskolen optimal med tanke på oppfølging.

Kreativitet

Folkehøyskolen åpnet også opp for elevenes kreative evner, og det betød også at jeg fikk bruke mine. Jeg skrev librettoen til to av skolens musikaler – og Tone Ødegaard komponerte musikken. Folkehøyskolen betydde egentlig samspill på mange arenaer. Da vi f.eks. oppdaget at det var en elev som absolutt burde hatt en «solo», kunne vi bare skrive en ny ‘scene’ inn i historien etter at vi egentlig var ferdige med manus og musikk.

I og med at mange elever kom til tro, og jeg savnet en bok som kunne føre dem videre, skrev jeg også min første bok på Jeløya: «Bevare meg vel!».

Glasnost

For meg personlig skulle også «Glasnost-tiden» komme til å spille en stor rolle. Helt siden jeg var ung hadde jeg kjent en dragning mot Øst-Europa. Før jeg reiste på offisersskolen, var jeg veldig grepet av Broder Andreas som smuglet bibler gjennom jernteppet.

Høsten 1989 skjedde det mye (jfr. Berlin-murens fall 9. nov.) – og selv om det ikke var helt åpent i Sovjet enda, arrangerte jeg en tur med Bibel- og lederlinja til Leningrad. Vi kjørte til Stockholm og tok en sovjetisk cruise-båt til Leningrad. Inspektør Vidar Fjeldstad var også med på denne turen. Vi tok med oss 300 illustrert barnebibler på russisk. Disse delte vi ut utenfor det som ble sagt å være den eneste offisielt åpne ortodokse kirke i Leningrad på det tidspunktet (det tok lang tid før tolken vår fant en taxisjåfør som visste om kirken). Mottakerne var overbegeistret, og noen kom med små gaver, inkludert en flaske vodka 😊. Resten av bibelen leverte vi til en av de ansatte ved kirken – også der var takknemligheten stor.

Ringvirkninger

Høsten 1989 hadde jeg lest i Krigsropet at en ung russer ved navn Nikolai Grikurov hadde oppsøkt hovedkvarteret for å be Frelsesarmeen gjenåpne arbeid i Russland. Jeg ringte redaksjonen og fikk tilsendt den unge mannens adresse i Leningrad, og sendte et brev til ham og ba ham møte oss når vi skulle komme til byen. Brevet ble sendt i god tid før vi reiste, men nådde først Nikolai i januar 1990. Han skrev umiddelbart tilbake og takket ‘ja’ til et år på Jeløy.

I mitt første møte med Nikolai, fikk jeg også en flaske Vodka – han ble veldig lei seg da jeg forklarte ham om FAs forhold til alkohol, men det gikk fort over. Sammen med Bin Guo (barnebarnet til Frelsesarmeens siste leder i Kina) begynte Nikolai på soldatforberedelseskurs i Moss korps. 

I løpet av høsten ble jeg svært urolig for at Nikolai ikke forsto Frelsesarmeens ståsted. Jeg vil ikke gå i detaljer, men han delte ikke synet vårt på en del områder som har vært bærebjelken i vår bevegelse helt siden den ble grunnlagt. Med sin arminske kirkebakgrunn, var han enig i teologien, men ikke i hvilke praktiske konsekvenser dette fikk for hvordan vi lever våre liv.

Straks etter at han var blitt innvidd til soldat rett før jul i 1990, forlot han skolen og reiste tilbake til Leningrad. Rett etter at han hadde dratt, ble Magna og jeg intervjuet av norsk etterretning. De ville høre hva vi tenkte om ham. Vi beskrev ham som ‘en ensom ulv som levde i sin egen fantasiverden’ – og fikk som respons: «Det er også våre spaneres inntrykk!» - han hadde blitt overvåket hele tiden han var i Norge.

Da Frelsesarmeen åpnet formelt samme sted sommeren 1991, leste Nikolai fra Bibelen i et av åpningsmøtene, men i løpet av den første måneden forsto han selv at Frelsesarmeen nok ikke var noe for ham.

Flere turer

I desember 1991 tok jeg også en gruppe fra Jeløy til Leningrad. Da kjørte jeg skolens minibuss og vi tok ut det bakerste setet. Ekstra plassen ble brukt til å ta med mat. Vi kjørte via Stockholm over til Finland og videre over grensen (som gikk greit – FA var allerede kjent for sine hjelpesendinger). Det var en spennende tur i stummende mørke. Vi måtte stoppe en gang av ‘naturlige’ årsaker, og da vi gjorde det stoppet det biler med svartebørsselgere. Vi klarte å riste dem av oss og skyndet oss videre.

Vi visste at ved den første rundkjøringen før vi kom til Leningrad ville det stå en bil som ventet på oss. Den skulle kjøre foran oss til stedet hvor vi skulle bo. I boka «To år i Russland» skriver Bjørg Bjartveit at maten vi hadde med, var det de overlevde på gjennom hele vinteren.

Elevene hadde fått beskjed om at ingen rubler måtte tas med ut av landet, og at de måtte gi det de hadde til overs i kollekten på det siste møtet. Det ble så mye at det betalte leia av lokalene de leide for et halvt år. Det var flott å treffe Bjørg og John Bjartveit og Sandra og Jeff Ryan. Møtet med dem gjorde et sterkt inntrykk på oss alle – og på de offentlige møtene traff vi også Yuri Zelentsov for første gang – for meg var det starten på et vennskap som har blitt verdifullt – ikke minst i den siste perioden vår i Øst-Europa. I dag er Yuri leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid i Norge.

Menneske først

Tradisjonen med å ta linja til Øst-Europa ble vedlikeholdt i 1992. Da kjørte vi til det tidligere Øst-Tyskland – først til et korps i Øst-Berlin og deretter til korpset i Leipzig. Turene er også eksempler på den friheten man har som lærer på en folkehøyskole. Det en lærer brenner for, kan han eller hun, gjøre sammen med elevene. Jeg tror faktisk det er noe av den Grundtvigske tanke som mange misforstår: «menneske først, kristen så!» - Det er godt å kunne være begge deler, og det er man i folkehøyskolen.

For Magna og meg har det blitt totalt åtte år med fysisk tilstedeværelse i Øst-Europa og i tanker og bønner er vi der fortsatt hver dag.

Jeg takker Vårherre og Frelsesarmeen for hva Jeløy folkehøyskole betydde i hans plan!

Publisert i "Jeløy folkehøgskole 1974-2022" - Red. Per Arne Krumsvik - Frelsesarmeens historiske selskap 2024 - ISBN: 978-82-93084-39-6 (s. 72 - 75)